Stangi’s Carmen Zita. Reg. nr.: 14636/82.

”Zita” ♀ 1981-05-14.

Zita innledet vårt fantastiske forhold til schnauzer variantene. Hun var en hund med egne meninger, men allikevel alltid lydig og til å stole på. Hennes indre ro var av en helt bemerkelsesverdig karakter, den jenta ble aldri vippet av pinnen! Det var helt naturlig for henne at hun var sjef når hun var blant andre hunder, uansett kjønn, men hun regjerte ikke som en aggressiv leder som til stadighet må ty til vold, nei hun startet aldri en kamp i løpet av sitt lange liv. Men hun slo hardt tilbake om hun ble utfordret, noe som heldigvis ikke skjedde særlig ofte.

Zita var med på alt som hendte i familien, hun var en fast gjest i vår lokale ishall der vi drev mye med trening i hockeylaget Siddis og i Stavanger kunstløps klubb. Gjenlyden i hallen var aldri noe hun reagerte på, og jeg kan fortelle at det var et helt utrolig ekko der inne, spesielt i treningshallen. Ellers så satte Zita utrolig stor pris på å få utfolde seg med trening. Vi syklet 4-5 ganger i uken med henne rundt den lokale ”pytten” Mosvannet (3,2 km rundt) en 5-10 ganger. Hun hadde en utrolig kondisjon, og det var tydelig at hun likte å løpe. Det kunne alle se på hennes iver og entusiasme etter å komme i gang. Den gangen hadde vi ikke Springer montert på sykkelen slik som i dag, Zita løp lydig løs ved siden av sykkelen. Selvsagt hendte det at hun etter noen runder tok noen snarveier her og der, bikkja var jo ikke dum, men hun var alltid fokusert på oppgaven sin; selvsagt å vinne løpet! Distraksjonsmomenter som andre hunder enset hun ikke, men skulle en katt være så uheldig å legge veien sin i hennes bane, så var det kanskje det siste vi så til den…….uheldigvis. Mang en gang måtte naboen vår ut med stigen for å hente ned en av kattene sine fra et av de 10-12 meter høye trærne i nabolaget. Ja det var nesten som om Zita smilte når hun så ham komme gående med stigen under armen.

Ellers skal det også nevnes at hun var en kløpper i datidens agilety - bane; forsvarets hundebane i Vatneleiren i Sandnes. Denne banen forserte hun allerede på andre forsøk, noe som forbauset både oss og andre tilstedeværende. Det er ikke mange hunder av denne kaliberen var skussmålet hun fikk!

Utallige var de som ønsket en valp etter Zita, men vår far Ivar, fant aldri en hannhund som var god nok…….så det ble ikke noe kull på henne. Men vi fikk oss en katt da Zita var et par tre år gammel, og da fikk hun melk i pattene og kattungen diet henne! Casper som katten het, ble Zitas lille ”sønn”, og var ofte med da vi gikk kveldsturen med Zita. Noe som av og til skapte uheldige situasjoner; enkelte andre hundeeiere vi traff hadde hunder som ikke kunne motstå fristelsen å angripe kattungen, hvor på Zita naturligvis forsvarte sitt ”avkom”. Så mang en gang fikk vi spørsmål om også katten var med på turen, og svarte vi ja, skiftet - eller gikk de andre i motsatt retning.

Jeg kan med stolthet si at Zita levde et godt og langt liv. Hun var nesten 16 år gammel da hun sovnet stille inn på veterinærkontoret. Diagnosen kreft var et faktum, og vi ville ikke at hun skulle lide på noen som helst måte, så derfor valgte vi å la henne slippe det. Hennes pappa Astro ble 17 år, og hennes mamma Nina 16. En ting er derimot sikkert, Zita lever videre i våre hjerter!

Stamtavle:

N UCH Aristo 16370/73	Fax
	Akki
Nina 18361/75	N UCH Guldmandsbukten’s Mads 10145/73
	Gjervind’s Akita 67656/71

Zita 7 uker og Vidar. Mai Lin, Vidar og Zita.

Her er hun blitt ca 2 år gammel, og som dere ser så storkoser hun seg med aktiviteter i snøen.

Zita og Tor Ivar. Her er hun sammen med Mai Lin. Ivar og Zita.

Vår svigerbror Henning og Zita på hytta. Fatter`n og en aldrende Zita, ca 15 år gammel.

Her er hun med på tur sammen med Ivar og vår storesøster Annike og hennes sønn Adrian (nå 14 år).